terje vigen, henrik ibsen og sånt

Joda, her bli jeg sittende i dag. Jeg har nemlig en litt stor oppgave om det berømte Henrik Ibsen's

Terje Vigen.

Diktet har 43 strofer og er på gammel norsk. Jeg elsker skole, spesielt norsk!

Akkurat nå, hater jeg Ibsen å mener han er en tufs. Det er faktisk fysisk umulig å ha et liv utenfor poetrien om man skriver dikt på 43 strofer, det vil altså si ca 10 sider.

Jeg overdriver kanskje litt, men det er uansett like teit.

let's try to be human

En venn av meg sliter litt for tiden, tørr jeg å påstå. Hun har nylig blitt singel, og trives ikke så veldig godt der hun går på skole. Hun savner vennene sine, foreldrene sine og søsteren sin som bor i USA for øyeblikket. Jeg får vondt inne i meg hver gang hun er lei seg, hver gang hun feller en tåre. Jeg vil at hun skal ha det bra, hun fortjener ikke noe annet. Men hva skal jeg gjøre?

Jeg føler ikke jeg når helt fram. Men samtidig så er jeg der, hele tiden. Jeg vet liksom ikke hva som skal få henne glad igjen. Jeg liker ikke at folk har det vondt. Jeg vil at alle skal ha det bra. Jeg vil i hvert fall ikke at mennesker som henne, skal ha det vondt. Hun fortjener alt godt.

Hvorfor er det alltid de som ikke fortjener å ha det vondt som har vondt? Det er så sykt urettferdig. Å se noen være lei seg, eller slite er det verste jeg vet. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det, annet enn å være god. Jeg prøver å si ting, klemme og diverse, men det er ganske vanskelig når hun er mange timer bort fra meg. 

Jeg vil at alle skal være glade og leke. Som før, når vi lekte i sandkassen og gråt om noen tok lastebilen vår, eller traktoren, også ble vi glad igjen med engang. Men nå er det alvor. Verden er et uhyggelig sted med masse dritt, etter min mening. Er så forferdelig lei av styr, drama, mord og krig. Hva faen er det menneskeheten holder på med? Utrydder seg selv? Idioti.

Herregud så glad jeg er for at jeg bor i Norge, og har masse goder og gode mennesker i rundt meg, og ikke et annet horribelt land som er fult av idioter. Latterlig.

Vi er mennesker. Ingenting annet, mennesker skal ikke være vonde og trasige. Vi skal liksom ha det godt. Slemme mennesker er alltid lykkelig, hvorfor i huleste er ikke vi det da?

                    look at your body
    with its amazing systems
    of nerve-wires and blood canals
        think about your mind
    which can think about itself
        and the whole universe
            look at your face
    which can freeze into horror
            or melt into love
        look at all that life
            all that beauty
            you’re human
        they are human
        we are human
    let’s try to be human

            DANCE!

my new piercing

Dette er vel uinteressant for dere. Men den er ganske så fin, synes jeg

into the arms of angels

Jeg tenker stadig på hva som skjer når man dør. Hvor ender jeg da? Slutter alt jeg står for, alt jeg er? Kommer vi til himmelen eller helvetet? 

Jeg tror ikke på noe, jeg har ingen fast religion eller en fast kultur. Jeg lager heller min egen, der hvor jeg tror på mitt. Men jeg får ikke dette til å stemme, døden. Jeg er sikker på at alle tenker på den, en gang i blant i alle fall. 

I så fall, jeg tror det er noe mer mellom himmel og jord vi ikke forstår. Men jeg har lite tro at en gud skapet alt dette. Dette ble skapt av menneskeheten, sammen. Og da lurer jeg, hvor kom det første mennesket fra? For vi skaper jo hverandre, og nye generasjoner som skaper mer. 

Jeg tror kanskje på en ånd, noe som er her, med oss. Jeg har bare ikke peiling på hvordan jeg skal utdype dette. Jeg har også en ganske stor tro på at noe skjer etter døden. Men hva..?

Jeg var sikker på at jeg var død en gang, og alt ble så lett. Jeg følte ingenting, ingen tanker, visjoner eller funksjoner. Jeg var helt borte. Er det slik man er når man er død? Kanskje.

Det er nemlig ingen som vet hva som skjer etter døden. Det er også helt umulig å finne ut, hvorfor? Det er så mye spennende jeg vil vite, og spørre om. Jeg er faktisk helt sykt interessert i det jeg aldri får vite mer om. Jeg har også en trang for å finne hvordan ting fungerer. Det er helt sykt ekkelt noen ganger.

Ting som blod, ånder, innvoller, kropp, sjeler osv. skremmer meg ikke, så absolutt ikke. Det gjør meg bare enda mer nysgjerrig. Jeg har en drøm om å finne ut hvor dette fører oss og hvordan livet egentlig fungerer.

Noen synes kanskje jeg er rar som tenker på slikt, og hvorfor jeg gjør det. 

Men det er bare det, at det fasinerer meg. Jeg mener livet og hele menneskeheten, selv etter døden er interessant. Hvordan ble det slik, spør jeg meg stadig om. Men jeg gjør meg aldri opp en god nok mening. Og gode meninger er viktig om jeg skal bygge min egen tro.

Derfor lar jeg dette mysteriet forbli et mysterium helt til jeg kan finne en logisk og ikke overtroisk forklaring. Noe som hjelper meg på veien, er trolig at jeg vurderer å studere psykologi og filosofi. Jeg er litt av en tenker, bare synd jeg ikke er verdens beste på skolen. 

Skulle hatt praksis i tenking, lett.

i walk out the door

Jeg vil bare påpeke at jeg er kjempe lei kulde, høst, vind, regn og ikke minst skole.. 

Jeg kunne tenkt meg en uke eller to i varmere strøk sammen med gode venner på en strand. Der hadde vi antageligvis blitt liggende hele dagen, til sola blir svakere og vi går opp for å dusje og ordne oss til en helaften med sydenmoro. 

Vi hadde også sikkert spist ett kjempe deilig måltid og shoppet litt, før vi hadde blitt kjempe fine på drinker og shots. Vi hadde gått i lett og behagelige klær som ikke er tjukke og tunge. Vi hadde ikke trengt jakker og uggs for og ikke fryse. 

Fy søren hvor jævla lei jeg er høsten, allerede. Jeg elsker sommer og vinter, avskyr vår og høst. Jeg hater å stå opp om morgenen, derfor er det heller ikke noe sjakktrekk at det er mørkt og kaldt på soverommet mitt på morgningen. Da nekter jeg nemlig å stå opp, og vil heller gå i dvale.

Jeg er som en lite kosebjørn, som liker tjukke dyner og masse puter. Helst noen som kan ligge og stryke på meg hele dagen også. Det er så deilig.

Selv om tjukke klær, gode sko og behagelige jakker er ganske deilig. Så foretrekker jeg heller lite klær og varme. Jeg liker varme. Da føler jeg meg så komfortabel. 

Skolen er jo også et helvete for tiden, bare lekser og foredrag i/om alt mulig dritt. Jeg har ikke ord for hvor lei jeg er. Jeg begynner faktisk å lure på hvorfor jeg egentlig ikke bytter linje, studiespesialisering er så absolutt ikke noe for meg. Jeg som ikke klarer å sitte stille uten å snakke i ti minutter engang.

Håper ikke jeg er den eneste med høstdepresjoner og indre tanker om alt mulig rart for tiden. Kanskje jeg holder på og blir schizofren. Flott, nå er jeg hypokonder også..

(beklager ubehøvlet språkbruk. jeg er frustrert og lei.)

FAEN, for en dårlig dag jeg har i dag. Dermed vil jeg antageligvis ikke være så mye tilstede i dag. Godnatt!

this is me taking control of my life

BITCHING

life goes on, get over it

når man har det vondt

Gråter man, blir kanskje sint. En sjel som har det vondt er sliten, og trenger kjærlighet. Når man har det vondt er man avhengig av at man ikke er alene. Det å ha det vondt er forferdelig vondt. Ja, vondt.

Man blir sliten, trøtt, lei seg og sint. Jeg blir i alle fall sint, og det går utover alle andre enn meg selv. Det er dumt. Kanskje vi gråter oss til søvn, og orker ikke gå på skolen fordi man er trøtt. Men egentlig, har man det bare vondt. Det er da man trenger de som betyr noe.

Jeg har hatt masse vondt de siste to årene. Men jeg stengte ut alle som brydde seg og all kjærlighet jeg kunne få. Jeg byttet ut mine kjæreste mot idioter, som jeg ikke takler trynet på den dag i dag. Jeg gråt, hele tiden. Var sint, og hatet dem som sa de ikke kjente meg igjen. Jeg sov hele tiden, så ingen grunn til å stå opp. Jeg hadde ofte mareritt, men marerittet var meg.

Jeg dolket alle og alt. Nå er det bare vondt å tenke tilbake på alt. Det er skikkelig vondt. Jeg tenker på alt jeg gikk glipp av, med familien og vennene mine. Hvordan kunne jeg være slik? Jeg ville bare ha litt oppmerksomhet. Jeg ble jo stengt ute jeg også. Jeg var dum. Trodde ikke jeg var bra nok, jeg var det.

I dag, tenker jeg bare på hvor glad jeg er i de som fikk meg til å innse at jeg er ikke dum, og jeg er ikke bare en skygge. Jeg ble ikke glemt. Jeg takker alle for det de gjorde mot meg, slik at jeg kunne bli den jenta jeg bestandig har vært, innerst inne. Jeg takker mine gode venner for at de tok meg tilbake inn i varmen og ikke gjorde det samme som jeg gjorde mot dem, dolket dem. 

De var her, rett ved min side. Det var mamma og pappa også, det er en fin tanke. Fint at jeg vet at jeg er verdt noe. Den gangen var jeg på bunn, viste ikke noe. Ikke om meg selv engang. Takket være dem, er jeg her i dag. Ellers hadde det gått galt for lenge siden. 

Bare den gangen jeg hadde den grusomme ulykken, så jeg at folk brydde seg. Mennesker jeg ikke hadde så mye kontakt med reagerte på måter som jeg ikke trodde eksisterte. Det er godt å vite at de ble redde, for det er da jeg vet at jeg blir lagt merke til og jeg er ikke bare ei lita jente som bare er der. Jeg betydde noe!

Det er det man må fortelle seg selv, at du betyr noe. Du må ikke tro at du er alene, for det er du aldri. Tro meg, jeg har dolket mennesker i ryggen uten grunn, men jeg ble tatt inn i varmen igjen. Du må bare vise hvor sterk du er, vis at du er verdt det. Man må kjempe for det man vil oppnå. Jeg gjorde det. Og se meg i dag, jeg er lykkelig.

Vær deg selv, ikke lat som du er noen andre. Det er det bare du som taper på. Jeg har tro på deg, uansett hvem du er, du må bare ha tro på deg selv så er du kommet et godt stykke. 

Valg. Velg rett.

elsker det å elske

Jeg har ikke ord for hvor gode venner jeg egentlig har. Jeg blir satt pris på, jeg får ros for at jeg er den jeg er. Og jeg elsker det. Jeg elsker det at de faktisk spør hvordan jeg har det og at de kan fortelle meg hvor glad de er i meg uten at jeg har gjort noe spesielt. 

De er helt utrolige! Jeg er kjempe heldig :-) Og uansett hvor teit jeg er, og hvor mye dumt jeg gjør, er de rett ved min side. De er her, og de er der det skjer. Og helt ærlig, tror jeg ikke jeg hadde klart meg uten.

Jeg har blitt kjent med så fantastiske mennesker siden jeg flyttet ut hit, at bare det er et kapittel for seg selv. Jeg har møtt verdens beste jente, som jeg faktisk tror jeg kommer til kjenne lang tid fremover. Vi møttes på en fest, begge gråt og var helt fortvilet. 

Vi var nemlig blitt dolket i ryggen begge to. Og vips, her er vi. Hun er det beste av to verdener, og hun er min beste venninne. Rart nok, siden vi faktisk ikke har kjent hverandre så fryktelig lenge. Men alt falt på plass allerede første gang, og siden den gang har ting bare blitt bedre å bedre. 

Denne helgen var super. Lenge siden jeg har hatt en så lykkelig helg. Mine tre aller beste venner og kjempe fest. Det har vært så utrolig gøy å ha de her samtidig. Det vil jeg si, viser at de er her for meg.

Fikk også en melding i kveld, som gjorde meg våt på øynene. En slik venn, er noe alle burde ha! Dette er ikke et random fjortis innlegg. Men jeg vil påpeke at et liv uten gode venner, er ikke et fullkomment liv.

Jeg setter i alle fall utrolig stor pris på alle disse nye menneskene som har vært med på å forandre livet mitt, selv gode og dårlige erfaringer. Disse årene har/blir kanskje de beste i mitt liv. 

 Håper alle er så heldige som meg!

she's amazing

Fikk overraskelses besøk fra hjemplassen i går! Utrolig gøy å få besøk av jentene. Vi har spist god mat og pyntet oss, neste er bursdagsfest! Vi har tro på en livlig aften sammen med masse herlige mennesker. Jeg gleder meg.

Får håpe det blir levd opp til forventningene, men det blir vel ikke bedre enn hva man gjør det til selv.

Kanskje jeg har mer interessant å skrive om etter helgen :-)

Go little bad girl !