home sweet home

nå er jeg hjemme i namsos for jula. det er koselig det, men savner litt å være alene når jeg vil.
vi har pyntet med rødt og nisser og satt inn juletreet - men det skal ikke pyntes før i morgen kveld!!
det lukter en blanding av pepperkakehus og gran i stua, noe som tyder på at julen er her.

gleder meg ikke særlig til jul i år. jeg vet ikke hvorfor, men det er bare blitt sånn. selv om alt er klart for den store kvelden, føler jeg at vi er langt unna. jeg er langt unna meg selv, i alle fall.

jeg har en rar følelse i kroppen, vet bare ikke hva det er enda.
blogges når jeg har funnet det ut

julestjernen

det er en mørk og kald vinterkveld. jeg har tent masse stearinlys og fyrt opp i peisen.
den hyggelige julestemninger kommer sakte men sikkert når jeg setter meg ned med en kopp kakao og film foran peisen. kveldskos. det lukter en blanding av stearin og tørr varmluft, det er deilig. jeg blir døsig.
legger meg derfor ned på saueskinnet mitt i den varme lufta.

ligger å ser på stjernene til langt på natt. det er en stjerne som lyser ekstra fint, julestjernen.
en tåre renner ned på mitt kinn, jeg føler ett savn. savnet av verdens beste mormor som alltid stelte i stand en så hyggelig jul for hele familien. savnet av det gode duften av nybakt brød og kaker på morgenen, savnet av den snille damen som ville gjøre alle glade. den damen som holdte oss samlet på julaften.

samtidig som tåren renner, er jeg lykkelig. lykkelig for at julen endelig er her, og for at jeg vet mormor holder ett øye med oss, så vi får den jula vi alltid har fått. å se mormor i øynene va det samme som å se på julestjernen. julestjernen er ett tegn på gode mennesker som har gått bort, mener jeg. jeg føler julestjernen holder øye med oss, slik at alle får en god jul.

det er fire dager til julaften, og jeg gleder meg som ett barn. den følelsen når jeg våkner og går ut i stua i pysjen, det lukter gran og jul. den følelsen når jeg setter meg foran tven hos mamma og pappa, sammen med brødrene mine og spiser godteri ut av julestrømpen mens vi ser askepott, reisen til julestjernen og alle de tradisjonelle disney-filmene. det er da julestemningen kommer.
jeg er trygg. jeg er lykkelig.

julaften 2010.

you can't break a broken heart..

to mennesker. to hjerter. en følelse.

jeg har alltid vært fasinert over to mennesker som finner hverandre. alt som oppstår og skjer rundt dette med forelskelse. man blir lykkelig. det herlige smilet og den deilige følelsen man kjenner i kroppen døgnet rundt. når det kribler i magen og latteren kommer frem selv om noe er gøy eller ikke. det er en herlig følelse, det å være lykkelig.

etter en stund med alle disse herlige følelsene kan ting fort snu, selv om man trodde det skulle vare evig. en part blir alltid såret i en forelskelse og en slipper som regel unna. noen ganger slipper begge unna, mens andre ganger kan det være like hardt for begge parter. 

det at to mennesker som har tilbringt mye tid sammen, plutselig skal unngå hverandre vil alltid være grusomt. to mennesker som har delt nesten alt i en periode, går i fra hverandre, det er trist.

slik vil det alltid være. disse dype sårene blir til arr etterhvert, men vil selvsagt alltid være der. man glemmer aldri den tiden hvor ting var som de var, selv om man har kommet langt forbi det. disse to menneskene har skapt en fortid med minner som aldri legges i grus, selv om det gjorde vondt der og da.

ett menneske kan ikke kontrollere følelsene sine for ett annet menneske. om disse følelsene forsvinner er det vel bedre og la det gå, på en pen måte før ett mye større problem oppstår. selv om det gjør vondt, er det det som gjør deg sterk. man kan ikke gå å late som alt er bra med ett plantet smil om munnen når ting ikke er som det skal, si i fra.

ett knust hjerte vil ikke slutte å slå, selv om det kjennes ut som livet går i grus. sterke mennesker har knuste hjerter, og det kan ingen gjøre noe med. det er bare enkelt personen som kan gjøre noe.

ta vare på seg selv, lev livet og gjør hver dag til den siste. gjør ting du ikke kunne før med ett smil. le og bruk tiden på det som er verdt noe. for det er det som er livet.

ikke sitt hjemme alene. ikke bruk tiden din på å tenke på hva du gjorde galt. ikke tenk tilbake til den tiden hvor alt var en dans på roser. liver er ikke en dans på roser, og det kommer det aldri til å bli.

det er aldri noens feil, det er bare ikke meant to be.

min hverdag .. lite underholdene

da var kniska dratt til det store utland! det kommer til å bli rart uten henne, men vi skal alle gjøre det beste ut av det. jeg misunner henne skikkelig, og håper hun kommer til å ha det kjempe gøy!

handa/fingeren er enda ikke helt ved sine fulle fem, men det blir vel bedre med tiden den også. nå gleder jeg meg bare til jul og masse familiekos.

ellers er det absolutt ingenting som har skjedd. jeg har som vanlig masse tanker og følelser, men vet ikke helt hva jeg føler for å dele det - samtidig som jeg ikke bryr meg hva dere mener uansett.

jeg har det helt okei, og trives med meg selv og vennene mine! det er sjeldent en dag hvor jeg sitter alene og kjeder meg hele dagen, noe jeg mener er bra, for da slipper jeg å tenke så mye på alt annet. bortsett fra at jeg mister fryktelig mye tid til det jeg egentlig burde ha gjort.

her er forresten handa, som jeg har pyntet så fint :-)

fairytale of new york

oppdatering: det er 1 dag til juleball, 6 dager til juleferie og 9 dager til julaften
jeg har en finger som nekter å bli bedre, dermed har jeg vært nødt til å få utsatt tentamen. da må jeg gruve meg heelt til januar..

kniskamor drar til USA om 4 dager og jeg gruver meg som bare det. det føles ut som om jeg på en måte unngår henne den siste tiden, for å unngå å bli så innmari lei meg. hun er min aller bestevenn, og når hun plutselig befinner seg på andre siden av verden, kan jeg ikke bare ta en telefon.
jeg kommer til å savne og kunne ringe venninna mi til enhver tid, for å fortelle om hvordan ting er og hvor mye jeg savner henne, jeg kan ikke spørre om råd eller betro meg til henne.
problemet er at jeg tørr ikke si det. jeg vet bare at jeg kommer til å savne bestevennen min!

ellers har jeg hatt fri siden onsdag og skal ikke på skolen igjen før mandag. det er deilig. jeg har sovet bort mesteparten av dagene og sett en del film til sent på kvelden. det er ingenting som er så avslappende som det.

glede i hverdagen

tilsynelatende søt og snill

ny dag - nye mulighet. langt der i fra
jeg sitter her å leser linniiie.com. jeg må si at jeg blir fryktelig målløs av de menneskene som kritiserer henne. jeg kjenner ikke Linnéa, men jeg tror det er en sterk og utrolig snill jente. hun har slitt i mange år, og dermed blir hun kritisert. hun blir kritisert fordi hun er åpen om sykdommen sin. det er det ikke mange som gjør altså!
om en blogger er så forferdelig, hvorfor fortsetter du å lese da?
og vær så snill, la jenta være i fred.

jeg personlig digger henne! hun er utrolig tøff, står for hva hun sier, ærlig og ikke minst veldig pen. jenta gir meg en grunn til å smile, jeg ler, men vet ikke om det er med eller av henne. jeg blir så utrolig rørt over den seriøse siden av henne, at jeg skjønner ikke hvordan enkelte mennesker kan være så stygg.

til de som ikke har sett La Linnéa Leve - anbefaler jeg det. hver episode er på ca 6 minutter, og vi blir dradd med inn i Linnéas liv hvor Andreas (kompis) vil hjelpe henne med å få litt glede i hverdagen.

alle fortjener å få ett smil på munnen en gang i blant. alle fortjener å ha det bra!

oh that i had

jeg føler meg alene selv om jeg er sammen med alle de fine vennene mine. jeg føler meg alene hele tiden.. 

det er noe med denne tiden på året. så stille og ensomt var det i fjor også. 

kanskje fordi det nærmer seg jul? eller at det er på denne tiden av året jeg møter meg selv i døren, fordi jeg blir dolket i ryggen?

ja, jeg er ett vrak..

jeg sover og spiser sjeldent, unngår speil så jeg slipper å se meg selv forfalle. det smilet jeg pleide å ha, er forsvunnet inn i mørket.

jeg trenger å bli tatt vare på. jeg trenger noen som kan holde meg og fortelle meg at alt blir bra. den tiden er forbi. jeg er helt alene, i denne egentlige romantiske tiden på året. 

helgen har vært enestående. jeg har kost meg mer enn normalt. jeg har vært overstadig beruset, noe som førte til at indre blødninger har oppstått i fingre pga mine stunt i 10cm høyehæler. ellers har jeg faktisk følt meg som en prinsesse. jeg har ledd masse og smilt til alle, noe jeg allerede savner å gjøre. 

ellers gråter jeg, og venter på min kjæreste ole lukkøye som aldri kommer. jeg ligger og venter på en følelse jeg savner, en varm og trygg følelse. 

jeg syter sjeldent, nesten aldri. skal ikke klage - det er alltid noen som har det værre.

dette er min personlige dagbok, hvor jeg vil beskrive mine følelser og mine tanker!

your best friend, may be the one you don´t know

Det var engang en jente jeg likte å kalle bestevenn. Hun har alltid ved min side, og tørket tårene mine da ting var som verst. Jeg lå inntil henne i en lang periode og gråt, jeg stolte på henne fult og helt. Vi var som erteris i lang tid til vi mistet kontakten en del. Hun begynte som lærling, og hadde ikke mye tid til overs. 

En dag, begynte vi som smått. Etterhvert ble vi som erteris igjen, vi var bare mer og mer sammen. Jeg stolte fremdeles fult på henne, for det var hun som var der da jeg trengte en som mest, det var hun som reddet meg fra å bli helt på bunnen. Selvsagt så jeg på henne med åpne øyne og ett åpent sinn.

Så kom den dagen jeg aldri trodde skulle komme.. Den jenta jeg betrodde meg til og fortalte absolutt alt til, holdt den viktigste hemmeligheten, hemmelig for meg. Nemlig den hemmeligheten som hadde forandret mitt syn på henne. Hun hadde dolket meg i ryggen, slik jeg ble dolket av en annen i den verste perioden vi gikk igjennom, sammen. 

Dette er selvsagt privat, men jeg må få det ut. Jeg er helt målløs, og vet ikke hvordan jeg skal takle det. Selvsagt er hovedproblemet en gutt. Selv om det var over og forbi med meg og prins charming, er det en bro code og holde seg unna! 

Den jenta jeg så på som min bestevenninne, bedro meg. Det er ett sårt punkt. Gutten klandrer jeg ikke, for vi er langt i fra sammen og er ikke så veldig gode venner. Men hadde det vært en helt tilfeldig jente, hadde det vært greit. Problemet er at den jenta som tørket tårene mine, holdte meg fast og hjalp meg videre, bedro meg meg han som ødela meg i første omgang.

Hun holdt det hemmelig for meg. Jeg personlig mener det hadde vært mye bedre å få høre det fra henne selv, ikke alle andre. Da hadde jeg blitt sint, men kanskje tilgitt henne igjen. Da hadde jeg nemlig sett at jeg kan stole på henne, for hun forteller sannheten. Men nå, er det ødelagt. Hun valgte og ikke fortelle meg det.  Det er det som sårer meg mest. 

Din bestevenn kan være den du egentlig ikke kjenner i det hele tatt. Selvsagt har jeg vanskelig for å stole på folk. Gang på gang, er det noe som ødelegger meg.