heart

Take a breath, take it deep
Calm yourself, he says to me
If you play, you play for keeps
Take a gun, and count to three
I’m sweating now, moving slow
No time to think, my turn to go

And you can see my heart beating
You can see it through my chest
And I’m terrified but I’m not leaving
Know that I must must pass this test
So just pull the trigger

Say a prayer to yourself
He says close your eyes
Sometimes it helps
And then I get a scary thought
That he’s here means he’s never lost

As my life flashes before my eyes
I’m wondering will I ever see another sunrise?
So many won’t get the chance to say goodbye
But it’s too late too pick up the value of my life

ett minutt stillhet for vår alles kjære

I dag ble jeg oppringt av mammaen min, som hørtes nok så fortvilet ut. Jeg ble fortalt at en jente på alderen til broren min (13 år) hadde tatt sitt eget liv i natt. Jeg kjente ikke jenta, men mamma kjente moren hennes og jeg ble vel nok så fortvilet selv. 

Hva kan få en 13 år gammel jente til å ta sitt eget liv?! Da jeg var 13 år elsket jeg livet mitt mer enn alt annet. Jeg hadde det kjempe gøy på den tiden, og det er den perioden jeg savner mest! Jeg lurer så forferdelig mye på hva som kunne få dette tragiske til å skje? Hadde hun det helt jævlig på skolen? Hjemme? Eller hva var det egentlig som skjedde?

Jeg klarer selvfølgelig ikke å sette meg inn i denne situasjonen helt, men jeg vet hvordan det er å være pårørende fordi tanten min tok sitt eget liv i fjor høst. Og jeg vet, at hun hadde det helt jæv

lig. Utenkelig jævlig, og det mener jeg!! Men en 13 år gammel jente..

Hun burde ha hele livet sitt å se opp til. Det hadde jo så vidt begynt! Var det vold, eller kanskje mobbing? Noe må det være, for ingen på den alderen tenker over å gjøre noe så ille. Jeg kan se for meg foreldrene, stakkars. Hva skjer videre? Herregud, det er så sykt! Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke egentlig. 

Hva fikk den lille søte jenta til å begå noe så ufattelig? Hun pleide å leke sammen med vennene sine, le og ha det gøy. Hva var det som snudde livet hennes opp ned? Hva med hennes foreldre? De mistet noen som betydde mer enn ord kunne beskrive..

Selv mener jeg at selvmord er det mest ondskapsfulle og egoistiske ett menneske kan gjøre. Man tar ikke bare sitt eget liv, men også alle andres. Ting blir så utrolig forandret og ødelagt etter et slikt tap. Selv om det ender alle de vonde minnene og alt det vonde, så etterlater man det til de som sitter igjen. Hva med dem? Jeg hørte engang et utsagn fra min morfar (faren til tanten min som tok sitt liv), «En skal ikke overleve sitt eget barn». Det gjør så altfor vondt og miste noen så uventet og tragisk.

For all del, gode tanker og masse kjærlighet til de som sitter i denne forferdelige situasjonen nå. Ingenting kommer til å bli det samme igjen, og det er det ingen som fortjener. Jeg unner absolutt ingen å ha det så vondt!

Kondolerer..

once upon a time

Jeg husker da jeg var et lite barn. Jeg lekte med barbie og elsket rosa og glitter. Jeg var alltid så glad før, smilte og lo bestandig! Det var ingenting som kunne hindre meg i å ha det gøy. Jeg var ustoppelig.

Pappa kalte meg rosa på ball, jeg følte meg som en liten prinsesse. Spesielt da jeg fikk meg nye kjoler og mine første finsko. Det var så gøy. Ingenting var en selvfølge, og jeg var likegyldig uansett hva som skjedde her i den store verden. 

Jeg følte meg større og større for hver bursdag jeg hadde, spesielt da jeg begynte på mellomtrinnet i 5. klasse. Jeg var blitt så stor. Jeg elsket å leke med gutta. Bli litt skitten på hendene og på klærne. Jeg elsket å leke.

Nå er jeg blitt stor, plutselig. Jeg fyller 18 år neste år, og er plutselig myndig. Hva skjedde? Jeg leker ikke lengre, er i alle fall ikke likegyldig på hva som skjer. Jeg har begynt å lese avisen og holder meg oppdatert hele tiden. En rosa kjole betyr ingenting lengre.. Alt som betyr noe nå er penger, mobil, data og tv. Hvor ble det av den lille gladjenta som elsket å være ute å leke? 

Jeg savner at jeg ble kalt lille prinsesse, og rosa på ball. Nå er det jeg som kaller barn slike ting. Hvor ble det av alle de årene hvor alt var perfekt? Jeg hadde det så bra da. Jeg viste ikke hvor vondt det er å miste noen. Jeg viste ikke hvordan det var å bli forlatt. Jeg viste ikke hvordan det var å ha det vondt. Så heldig jeg var.

Nå blir dagene bare lengre og lengre, og jeg vet hvordan det er å ha det vondt. Jeg har hatt det så vondt at det er ikke alltid jeg reagerer engang. Jeg vet hvordan det er å bli dolket i ryggen. Det er et helvete. Jeg vet hvordan det er å ha et uendelig savn til noen. 

Jeg er blitt gammel. Hvorfor har jeg glemt å være glad? Hvorfor har jeg gjemt bort alle mine gode sider, til tider? Hvorfor har ting blitt akkurat slik?

Jeg trodde jeg var kommet over den verste dumpen, men jeg er midt oppå den. Jeg kommer meg ikke ned, det er så høyt. Jeg sitter i en uendelig tenkeboks og finner ingen svar, bortsett fra at tiden flyr og det eneste som er igjen er en haug med erfaringer og feilgrep. 

Men heldigvis er jeg blitt så gammel at jeg vet at ting blir bedre. Og jeg er utrolig takknemlig for alle de hyggelige og gode menneskene jeg har møtt hittil. 

Og jeg vet at jeg vil alltid være pappas lille prinsesse!

first of the year

Fra sommer til høst..

my mamma said

My mamma said that the best thing in life was getting me and loving 

somebody higher than anything else in this world baby.
My mamma said she would give her life up for me.

And now you´re lying there, taking your last breath.
I´m holding back the tears.Oh mamma don´t die.

sentimental, depressed etc.

Hjerte dunker bare mer og mer. Det begynner å nærme seg jul og nyttår. Selv om det er kjempe hyggelig med jul og diverse, betyr det også at to av mine aller bestevenner reiser i fra meg. Dette har ikke gått opp for meg før i dag tidlig, noe som er veldig rart å tenke på. Jeg ble så lei meg da det virkelig gikk opp for meg, selv om det er kjempe hyggelig for dem og jeg burde være glade på deres vegne, klarer jeg ikke det, i hvert fall ikke enda. 

Jeg tror det blir kjempe trist, og det er så uhyggelig å tenke på at jeg skal være uten dem så lenge.. Det er trossalt de, som har holdt meg boende her. Og nå skal de reise.

Det blir utrolig mye forandringer inn i det nye året tror jeg. Håper bare at ingenting er forandret når de begge kommer tilbake. Kanskje det er det jeg er redd for? At ingenting skal være det samme mer, og at jeg blir helt alene her. Jeg vet jo at jeg har masse gode venner her, men jeg tror ikke det blir det samme uten de to jentene. Jeg er liksom blitt så vandt til dem, og at de alltid er her med meg.

Det tyder bare på at de har blitt store jenter, i motsetning til meg selvsagt. Og at det er en del av livet. Jeg skal jo også reise når jeg er blitt så stor. Men jeg er heldigvis bare lita enda, og trenger ikke reise fra noen som helst. Selv om jeg allerede har reist fra mamma og pappa. Okei da, jeg forstår. Jeg kan ikke sitte her å grine over at de får oppleve sitt livs eventyr. Jeg burde være glad på deres vegne. Heldigvis utnytter jeg hver eneste dag jeg får sammen med dem. 

Uff, det er litt trist da. Jeg blir heldigvis stor jente snart jeg også, da er det min tur og reise ut i verden. jippi!

Jeg har kanskje en dårlig dag, siden jeg er så lei meg for alt. 

Håper ikke depresjonen kommer og tar meg igjen, jeg er nemlig alt for sliten til å kjempe i mot.. Jeg er ikke syk, på noen som helst måte, jeg er bare sliten og lei. Kan plutselig begynne å gråte, det er ikke gøy. Jeg kan ikke møte veggen en gang til, da er jeg ferdig. 

Det er bare depresjonen som snakker, tror jeg.

Jeg vil være sterk, for alltid.

Jeg er heldig som har så gode venner, i alle fall.

I will not make the same mistakes that you did, I will not let myself cause my heart so much misery, I will not break the way you did! You fell so hard I've learned the hard way, to never let it get that far..

hvite beauty

 Elise Ryan chiffon cup dress - nelly

Marilyn Monroe inspired - bik bok

heart skrillex

Skrillex får meg i sykt godt humør. Jeg blir så glad, rastløs og danselysten når jeg hører det. Skikkelig partyhumør! Spesielt Cinema og First of the Year! åh gud, som jeg liker skrillex. Jeg håper jeg får en konsertbillett i bursdagsgave, siden jeg har bursdag den 27. og konserten er den 22. i Oslo Spektrum! Kanskje jeg er heldig, jeg håper det :-D

Det er vel kanskje litt mye å bed om, men det er alltid lov og drømme.

Jeg savner deg. Jeg savner deg hver eneste dag, hver eneste time, hvert minutt og hvert sekund. Jeg savner smilet ditt, latteren din og det vakre ansiktet ditt. Jeg savner at du var min. En jeg kunne stole på. Du hjalp meg igjennom alt, godt og vondt, tykt og tynt. Vi var ett. Jeg trodde aldri du skulle dra, i alle fall ikke fra meg. Du forsvant, så alt for tidlig. Jeg trengte deg mer enn noen sinne. Det gjør jeg i dag også. Er så mye jeg skulle fortalt deg, er så mye jeg vil dele med deg. Jeg snakker med deg av og til, jeg håper du hører meg. Har du det bra? Jeg har det i alle fall bra. Noen ganger gråter jeg meg i søvn med tanken på deg, oss. Alt ble ødelagt da du dro fra oss. Morfar er blitt gammel, han er en gretten gammel mann. Vi er ingen av dem samme lenger. Vi flytter fra hverandre, en etter en. Det er ikke noe fellesskap å finne, verken til jul eller påske. Det var du som holdt oss sammen. Du skulle jo hjelpe oss. Du skulle alltid være her, sa du. Du skulle trossalt se meg vokse og bli stor. Du forsvant tidligere enn vi hadde trodd. Og jeg vil bare fortelle deg at jeg savner deg for hver dag som går, og du er fremdeles den viktigste personen i livet mitt. Det vil du alltid være, mormor. Hjelp meg igjennom alt det vonde, det vet jeg du kan.

pictures

usikker

Har dere noen gang hatt den følelsen av å være usikker? Jeg er veldig usikker nå. Jeg er usikker på hva jeg skal velge i godt og vondt. Jeg har også vært innstilt på å flytte hjem igjen neste år, men er svært usikker. Jeg vet rett og slett ikke om det er verdt det!

Siden jeg er på mitt andre år her, har blitt kjent med lærerne, fått meg masse gode venner, blitt kjent med mye hyggelige og gode mennesker, lærerne kjenner meg og jeg har blitt kjent med skolesystemet her vet jeg ikke om jeg vil flytte hjem for ett år og begynne helt på nytt igjen. Er det verdt det?

Det er det jeg er så utrolig usikker på. For jeg trives jo her, kjempe mye. Jeg elsker hvert eneste menneske jeg har blitt kjent med på denne plassen og har skapt mitt eget lille liv her. Jeg må jo uansett flytte både fra hjemplassen og her etter tredjeåret, for da er det tid for høyskoler osv. Derfor tror jeg også det blir vanskelig og komme hjem for å starte helt på nytt.. 

Jeg er usikker på om jeg kommer til å trives hjemme. Om jeg kommer til å være den samme der, som jeg er her. Om jeg fremdeles er den samme gladjenta. Det er nemlig det som hindrer meg.

Her føler jeg meg fri og lykkelig. Det er jo kjempe koselig å være hjemme i ferier og enkelte helger, men jeg tror ikke det blir det samme å bo der igjen. Siden det er fortiden min, og alt det dumme jeg har gjort forfølger meg på en måte der hjemme. Derfor undrer jeg også på om jeg skal ta sjansen?

Jeg har jo vokst så mye, både fysisk og psykisk. Blitt et helt nytt menneske. Jeg er blitt selvsikker, selvstendig og mer utadvendt enn før, kommer det til å endre seg når jeg kommer hjem? Jeg tror ikke jeg vil hjem for alltid mer.

Jeg har vokst så utrolig disse årene, og har faktisk ingen grunn til å flytte hjem igjen. Jeg kommer alltid til å være der i ferier osv. men det er ikke der jeg hører til, føler jeg. Det eneste jeg har hjemme er jo vennene mine, familien min og slekta mi. Og jeg mener ikke det er nok for å få meg tilbake dit.

Jeg har jo gått videre, og vet at mamma og pappa alltid kommer til å støtte de valgene jeg tar fremover. Selv om det blir hardt for dem eller ikke. Det er mitt liv og jeg er nødt til å gjøre det som er best for meg. Og det viktigste for meg akkurat nå, er å ha et stabilt forhold til meg selv om omstendighetene, derfor vil jeg ikke hjem igjen. 

Men samtidig savner jeg jo alle sånn. Selv om de alltid vil være en del av meg, vet jeg ikke om jeg klarer å forsvinne på den måten. Skal jo selvsagt være en del av dem også, men ikke som jeg var en gang.

Har heldigvis noen måneder til å finne det ut på. Får bare håpe jeg velger det rette. Ellers er jeg den eneste personen som får noe vondt ut av det. 

Jeg vil helst være så lykkelig og heldig som jeg er nå, resten av livet. Men jeg vil jo heller ikke skuffe de som virkelig betyr noe for meg. Flytter jeg tilbake neste år, vil vennene mine her bli skuffet og noen kjempe lei seg, jeg også for den del. Men samtidig vil de hjemme bli kjempe glade.

Men dette er noe bare JEG kan finne ut av! Jeg kan klare det.