Q?

Jeg går mitt andre år på videregående, studiespesialisering. Jeg vet enda ikke hva jeg vil bli når jeg en gang blir stor. Jeg har egentlig ingen ambisjoner og drømmer som er realistiske. Jeg tenker omtrent hver dag, på hva jeg skal jobbe med når jeg er voksen, men finner aldri ett svar.

Det er så altfor vanskelig å bestemme seg hva man vil i dette århundret. Alt er så vanskelig. Det er så utrolig mange valg, og for ikke å snakke om høye krav. Det gjør at noen ting bare glemmer jeg, stenger det ute. Mens andre ting blir liksom for kjedelig..

Da jeg var liten var min største drøm å bli bioingeniør. Siden jeg bor alene og ikke er så veldig motivert og konsentrert har jeg gjemt bort den tanken for lenge siden. Selv om jeg fremdeles har veldig lyst til å bli det. Ellers er sykepleier, politi eller noe lignende også veldig fascinerende. Men det som fascinerer meg mest, er hjernekirurg. Det kan jeg i alle fall bare glemme med mitt snitt.

Vanskelige og innviklede ting fascinerer meg. Jeg vil gjøre noe stort! Noe som andre folk blir fascinert av. Selv har jeg overhodet ingen problemer med blod og innvoller. Jeg bare synes det er fryktelig interessant. Og det er jo interessen som burde få en til å jobbe med det. Ikke krav om å ha 5 i historie(?). Jeg mener at kravene her i Norge er alt for strenge, ut i fra hva mennesker interesserer seg for.

Det er greit nok at man må ha kunnskap om forskjellige ting, og må være oppvakt for enkelte yrker. Men selv om man er dårlig i matematikk eller gym, kan man faktisk være en av de beste kirurgene. For det er interessen som holder deg gående, og ikke hva man lærte på videregående og høyskoler. Det er klart man må kunne matematikk og ha en bra snitt i det for å bli mattelærer, men det gjør vel ikke at en person må ha 5 i alle fag for å kunne snakke om følelsene til andre?

Skole systemet osv. i Norge er helt på trynet når det kommer til dette, mener jeg. Det er kanskje skarpe meninger jeg kommer med her nå. Men utdanning burde skje etter ønsker og interesser og ikke karakterer og andre krav. Man burde kunne få bli hva man vil, selv om man kanskje ikke er den beste på skolen. 

Selvsagt må man ha kunnskap om yrket og det i rundt det, men man trenger ikke vite om alle verdenes religionene for å bli fysiker?

Det er så mye rart, synes jeg. Jeg blir helt gal av å tenke på alt dette med snitt og krav. Jeg har faktisk ingen mål lengre, bare fordi jeg ikke er den beste eleven i klassen. Selv om jeg har høye ambisjoner inne i meg. Jeg er en flink og kunnskapsrik jente, som vet hva jeg vil. Derfor blir jeg så frustrert når jeg plutselig ikke kan oppnå det jeg vil pga snittet mitt og ikke interessen min. 

Jeg er sikker på at jeg kunne blitt en kjempe flink bioingeniør eller hjernekirurg om jeg bare hadde fått sjansen. Men den får jeg nok aldri, selv om jeg har kjempe lyst.

Jeg ender vel på rema 1000. 

lol