og du ga meg ett smil, sommerfuggel i vinterland

det er kaldt og dystert på denne tiden av året. det eneste lyspunktet i dagene er når sola skinner igjennom ruten på klasserommet.
det er da jeg kjenner ett smil rammer min munn og dagen er reddet - dag etter dag.
det blir stadig sene kvelder selv om jeg vet at det er dumt, men det er så deilig å bare ligge på sofaen å se tv. den følelsen jeg får på denne tiden av døgnet, følelsen av at dette har vært en god dag. det er deilig.

selv om ting er bra, føler jeg fremdeles det savnet etter noe. jeg vet hva det er, men vet ikke hvordan det skal forsvinne.
men én ting vet jeg, og det er at jeg skal ikke ramle tilbake til start. jeg er kommet så langt at jeg skal ikke gi etter igjen selv om det enda er lenge igjen til jeg når mål.
for alt jeg vet, lurer noe bedre rundt hvert ett hjørne.
som en vis mann en gang visket i mitt øre: alt ordner seg for snille piker.
det var den mannen jeg alltid kan stole på, den mannen som aldri kommer til å dolke meg i ryggen - verdens beste pappa!

en tåre dukket forresten opp mandag morgen. jeg hadde fått en kjærlig melding fra mamma, og jeg hørte Vinni's "nye" sang. den er helt utrolig nydelig, og lyser opp de kalde vinterdagene vi har foran oss.

Vinni - Sommerfuggel i vinterland

hjemme

endelig hjemme igjen etter ett spontant eventyr i Oppdal. det ble ski-kjøring og afterski så det holder, og kroppen min er full av anger og angst. det er sjeldent jeg gleder meg så mye til en rolig og behagelig helg, vurderer faktisk å reise hjem til mamma å pappa.

take me back

she doesn't mind - sean paul

missing someone isn't about how long it has been since you've seen them or the amount of time since you've talked. it's about that very moment when you find yourself doing something and wishing they were right there by your side

missing my crazy bitches

19.01.12

dette har vært en god dag. jeg har gjort lekser, ryddet og vasket masse klær, deretter avsluttet jeg med litt sex and the city og sofakos med meg selv helt til en venninne kom for å hente slik at vi kunne ordne fruktsalat og se Tokyo Drift.
jeg prøver også så godt jeg kan for at det skal være greit her til mamma og pappa kommer i morgen. minste lillebror skal også bli med, og jeg gleder meg som bare det! det er ikke så lenge siden jeg var hjemme, men det føles ut som en evighet.

jeg savner marius, som er den eldste broren lillebroren min. men jeg tror han har problemer med at jeg er borte og vil aldri bli med hit. vi har alltid vært gode venner selv om man skulle trodd at vi hater hverandre. vi har ett godt forhold og jeg tror han ser opp til meg, noe som kan være vanskelig for han siden jeg plutselig ble borte.
det at jeg så sjeldent får se brødrene mine og at det påvirker dem, er en veldig stor faktor for at jeg vurderer å flytte hjem igjen neste år. men samtidig føler jeg at dette er noe jeg må gjøre for meg selv og ikke alle andre. jeg ser ikke for meg det at jeg flytter her i fra. jeg vil ikke flytte fra alle vennene mine. selv om jeg mange ganger vil hjem hos mor, der det alltid er trygt.

you don't always get what you wish for, you get what you work for.

det er så mye jeg skulle ønske jeg kunne gjøre. men innser aldri at om jeg skaffer meg en jobb (penger), bli bedre på skolen (mål og karakterer) og begynner å trene (bedre selvbildet) så kan jeg faktisk gjøre hva jeg vil.
med penger kan jeg reise hele verden og utforske spennende ting som interesserer meg, med de rette målene og karakterene kan jeg få hvilken jobb jeg vil, noe som hadde gjort meg lykkelig og med det rette selvbildet hadde jeg fått bedre selvtillitt og ett sunnere bilde av meg selv.

jeg sier ikke at jeg ikke er fornøyd med kroppen min, for det er jeg. jeg skulle bare ønske jeg fant motivasjon og inspirasjon slik at jeg kunne blitt litt sunnere så jeg hadde tatt bedre vare på den. men motivasjonen finner ikke sted, og jeg vil heller ligge hjemme å spise, noe som er fryktelig usunt.

nå ligger jeg på sofaen igjen, etter å ha inntatt masse taco og nachos og ser Sex and the City. noe jeg gjør omtrent hver dag. har sett hele serien, episode etter episode to ganger nå, og det er like spennende fremdeles. siden Trekant og La Linnéa Leve er ferdig, har jeg ingenting annet å se på..

i dag er en god dag, jeg føler meg vel. kanskje fordi jeg har blitt frisk og i tillegg fått litt trøst av min søteste Kniska i USA! ingenting hjelper som en god venninne på en dårlig dag/uke/måned.

WHEN I SAY JUMP, YOU SAY HOW HIGH

AND WHEN I SAY GO, WE GO ALL NIGHT

ghost town

opp igjennom det lille livet jeg har hatt, har jeg lært meg å holde en lav profil. jeg har lært at uansett hvor små feil du gjør, kommer det tilbake. jeg har lært å holde meg selv hardt i skinnet for og ikke bli sett på som en freak.

jeg er lei av at mennesker som ikke kjenner meg, dømmer meg. jeg er lei av at idioter tror de kan få gjøre hva de vil med meg. jeg er ett menneske jeg også. jeg har hatt det tøft, ganske lenge og vil kalle meg selv helt på trynet for øyeblikket. jeg vet ikke hva jeg vil, verken med meg selv eller livet mitt.
en ting vet jeg, og det er at jeg aldri hadde klart meg uten verdens beste venner og familie.

jeg er lei av at alt i tar i ødelegges og at det kommer tilbake til meg. jeg er lei av å være ett offer for horbukker som heller ikke vet hva de vil. jeg er lei av at jeg alltid må være den som feller en tåre og tenker "hva gjorde jeg galt?".

jeg er en snill og god jente, som vil alle det beste. jeg hater å se at andre har det vondt, men nå er det nok. nå er det jeg som har det vondt, og jeg trenger å finne meg selv igjen. jeg må starte på nytt og bli kjent med meg selv igjen. jeg føler meg bortkommen og det gjør vondt. det gjør vondt at det ikke vet hvem jeg er.
dermed driter jeg i alle andre nå, og tenker på meg selv. fordi jeg trenger det.

jeg er sliten og lei, i en verden der mennesker ser på hverandre som dritt. vi er alle likeverdige, det vet vi alle. for det er alltid noen der ute, som bryr seg om deg. jeg trenger å få føttene godt plantet på jorda, og derfor er jeg lykkelig for at mine hjelper meg. jeg har gode venner, jeg kan fortelle alt til. jeg kan gråte meg i søvn, uten å være alene. for jeg vet at de vil alltid være der for meg. og det er en utrolig god tanke. det er tanken som får meg til å overleve.

nå er vi inn i det nye året, og jeg er uten de to beste vennene mine. begge har dratt og det er utrolig ensomt. vi snakker mye, men det blir fremdeles ikke det samme. jeg savner de, veldig. den ene er på den andre siden av verden, mens den andre er så langt nord i norge som man omtrent kommer. men jeg klarer meg, selvføgelig.

er det noen som vet at ting ordner seg til slutt, så er det meg. men med en gang en ting er roet seg, dukker det stadig opp mer. tragedier som tærer på meg. jeg vet at ting blir bra, jeg vet at jeg klarer meg, for det gjør jeg alltid. problemet er mer at jeg ikke vet om jeg vil bruke energi på det. jeg er kommet i det stadiet hvor alt er vondt og bare kjipt, samtidig som jeg vet at dette ordner seg. men vil jeg? vil jeg virkelig la dette passere meg, og gå inn i ett nytt kapittel? i så fall, kommer jeg til å savne det som har vært. for vi hadde en utrolig tid sammen, og det vet jeg at vi begge synes.

jeg ler og smiler, men ikke høyt nok. en dag, skal jeg le til jeg dør!

tom

jeg er tom og har vært det en stund. det har skjedd mye i livet mitt siden forrige gang jeg fortalte om det i denne offentligheten. en dag skal jeg fortelle om det, jeg må bare bli sterkere først.

dagene går med på å se sex and the city-serien, for andre gang. jeg nyter hver en dag selv om hver dag er ganske tung. ting har allerede begynt å bli bedre, men jeg tror det vil ta en stund før alt er bra igjen.
om to uker får jeg besøk av mine foreldre og mine søte søsken, noe jeg gleder meg til!

en dag i nærmeste fremtid, skal jeg fortelle alt sammen. jeg lover.