ghost town

opp igjennom det lille livet jeg har hatt, har jeg lært meg å holde en lav profil. jeg har lært at uansett hvor små feil du gjør, kommer det tilbake. jeg har lært å holde meg selv hardt i skinnet for og ikke bli sett på som en freak.

jeg er lei av at mennesker som ikke kjenner meg, dømmer meg. jeg er lei av at idioter tror de kan få gjøre hva de vil med meg. jeg er ett menneske jeg også. jeg har hatt det tøft, ganske lenge og vil kalle meg selv helt på trynet for øyeblikket. jeg vet ikke hva jeg vil, verken med meg selv eller livet mitt.
en ting vet jeg, og det er at jeg aldri hadde klart meg uten verdens beste venner og familie.

jeg er lei av at alt i tar i ødelegges og at det kommer tilbake til meg. jeg er lei av å være ett offer for horbukker som heller ikke vet hva de vil. jeg er lei av at jeg alltid må være den som feller en tåre og tenker "hva gjorde jeg galt?".

jeg er en snill og god jente, som vil alle det beste. jeg hater å se at andre har det vondt, men nå er det nok. nå er det jeg som har det vondt, og jeg trenger å finne meg selv igjen. jeg må starte på nytt og bli kjent med meg selv igjen. jeg føler meg bortkommen og det gjør vondt. det gjør vondt at det ikke vet hvem jeg er.
dermed driter jeg i alle andre nå, og tenker på meg selv. fordi jeg trenger det.

jeg er sliten og lei, i en verden der mennesker ser på hverandre som dritt. vi er alle likeverdige, det vet vi alle. for det er alltid noen der ute, som bryr seg om deg. jeg trenger å få føttene godt plantet på jorda, og derfor er jeg lykkelig for at mine hjelper meg. jeg har gode venner, jeg kan fortelle alt til. jeg kan gråte meg i søvn, uten å være alene. for jeg vet at de vil alltid være der for meg. og det er en utrolig god tanke. det er tanken som får meg til å overleve.

nå er vi inn i det nye året, og jeg er uten de to beste vennene mine. begge har dratt og det er utrolig ensomt. vi snakker mye, men det blir fremdeles ikke det samme. jeg savner de, veldig. den ene er på den andre siden av verden, mens den andre er så langt nord i norge som man omtrent kommer. men jeg klarer meg, selvføgelig.

er det noen som vet at ting ordner seg til slutt, så er det meg. men med en gang en ting er roet seg, dukker det stadig opp mer. tragedier som tærer på meg. jeg vet at ting blir bra, jeg vet at jeg klarer meg, for det gjør jeg alltid. problemet er mer at jeg ikke vet om jeg vil bruke energi på det. jeg er kommet i det stadiet hvor alt er vondt og bare kjipt, samtidig som jeg vet at dette ordner seg. men vil jeg? vil jeg virkelig la dette passere meg, og gå inn i ett nytt kapittel? i så fall, kommer jeg til å savne det som har vært. for vi hadde en utrolig tid sammen, og det vet jeg at vi begge synes.

jeg ler og smiler, men ikke høyt nok. en dag, skal jeg le til jeg dør!