Jeg savner deg. Jeg savner deg hver eneste dag, hver eneste time, hvert minutt og hvert sekund. Jeg savner smilet ditt, latteren din og det vakre ansiktet ditt. Jeg savner at du var min. En jeg kunne stole på. Du hjalp meg igjennom alt, godt og vondt, tykt og tynt. Vi var ett. Jeg trodde aldri du skulle dra, i alle fall ikke fra meg. Du forsvant, så alt for tidlig. Jeg trengte deg mer enn noen sinne. Det gjør jeg i dag også. Er så mye jeg skulle fortalt deg, er så mye jeg vil dele med deg. Jeg snakker med deg av og til, jeg håper du hører meg. Har du det bra? Jeg har det i alle fall bra. Noen ganger gråter jeg meg i søvn med tanken på deg, oss. Alt ble ødelagt da du dro fra oss. Morfar er blitt gammel, han er en gretten gammel mann. Vi er ingen av dem samme lenger. Vi flytter fra hverandre, en etter en. Det er ikke noe fellesskap å finne, verken til jul eller påske. Det var du som holdt oss sammen. Du skulle jo hjelpe oss. Du skulle alltid være her, sa du. Du skulle trossalt se meg vokse og bli stor. Du forsvant tidligere enn vi hadde trodd. Og jeg vil bare fortelle deg at jeg savner deg for hver dag som går, og du er fremdeles den viktigste personen i livet mitt. Det vil du alltid være, mormor. Hjelp meg igjennom alt det vonde, det vet jeg du kan.