once upon a time

Jeg husker da jeg var et lite barn. Jeg lekte med barbie og elsket rosa og glitter. Jeg var alltid så glad før, smilte og lo bestandig! Det var ingenting som kunne hindre meg i å ha det gøy. Jeg var ustoppelig.

Pappa kalte meg rosa på ball, jeg følte meg som en liten prinsesse. Spesielt da jeg fikk meg nye kjoler og mine første finsko. Det var så gøy. Ingenting var en selvfølge, og jeg var likegyldig uansett hva som skjedde her i den store verden. 

Jeg følte meg større og større for hver bursdag jeg hadde, spesielt da jeg begynte på mellomtrinnet i 5. klasse. Jeg var blitt så stor. Jeg elsket å leke med gutta. Bli litt skitten på hendene og på klærne. Jeg elsket å leke.

Nå er jeg blitt stor, plutselig. Jeg fyller 18 år neste år, og er plutselig myndig. Hva skjedde? Jeg leker ikke lengre, er i alle fall ikke likegyldig på hva som skjer. Jeg har begynt å lese avisen og holder meg oppdatert hele tiden. En rosa kjole betyr ingenting lengre.. Alt som betyr noe nå er penger, mobil, data og tv. Hvor ble det av den lille gladjenta som elsket å være ute å leke? 

Jeg savner at jeg ble kalt lille prinsesse, og rosa på ball. Nå er det jeg som kaller barn slike ting. Hvor ble det av alle de årene hvor alt var perfekt? Jeg hadde det så bra da. Jeg viste ikke hvor vondt det er å miste noen. Jeg viste ikke hvordan det var å bli forlatt. Jeg viste ikke hvordan det var å ha det vondt. Så heldig jeg var.

Nå blir dagene bare lengre og lengre, og jeg vet hvordan det er å ha det vondt. Jeg har hatt det så vondt at det er ikke alltid jeg reagerer engang. Jeg vet hvordan det er å bli dolket i ryggen. Det er et helvete. Jeg vet hvordan det er å ha et uendelig savn til noen. 

Jeg er blitt gammel. Hvorfor har jeg glemt å være glad? Hvorfor har jeg gjemt bort alle mine gode sider, til tider? Hvorfor har ting blitt akkurat slik?

Jeg trodde jeg var kommet over den verste dumpen, men jeg er midt oppå den. Jeg kommer meg ikke ned, det er så høyt. Jeg sitter i en uendelig tenkeboks og finner ingen svar, bortsett fra at tiden flyr og det eneste som er igjen er en haug med erfaringer og feilgrep. 

Men heldigvis er jeg blitt så gammel at jeg vet at ting blir bedre. Og jeg er utrolig takknemlig for alle de hyggelige og gode menneskene jeg har møtt hittil. 

Og jeg vet at jeg vil alltid være pappas lille prinsesse!