usikker

Har dere noen gang hatt den følelsen av å være usikker? Jeg er veldig usikker nå. Jeg er usikker på hva jeg skal velge i godt og vondt. Jeg har også vært innstilt på å flytte hjem igjen neste år, men er svært usikker. Jeg vet rett og slett ikke om det er verdt det!

Siden jeg er på mitt andre år her, har blitt kjent med lærerne, fått meg masse gode venner, blitt kjent med mye hyggelige og gode mennesker, lærerne kjenner meg og jeg har blitt kjent med skolesystemet her vet jeg ikke om jeg vil flytte hjem for ett år og begynne helt på nytt igjen. Er det verdt det?

Det er det jeg er så utrolig usikker på. For jeg trives jo her, kjempe mye. Jeg elsker hvert eneste menneske jeg har blitt kjent med på denne plassen og har skapt mitt eget lille liv her. Jeg må jo uansett flytte både fra hjemplassen og her etter tredjeåret, for da er det tid for høyskoler osv. Derfor tror jeg også det blir vanskelig og komme hjem for å starte helt på nytt.. 

Jeg er usikker på om jeg kommer til å trives hjemme. Om jeg kommer til å være den samme der, som jeg er her. Om jeg fremdeles er den samme gladjenta. Det er nemlig det som hindrer meg.

Her føler jeg meg fri og lykkelig. Det er jo kjempe koselig å være hjemme i ferier og enkelte helger, men jeg tror ikke det blir det samme å bo der igjen. Siden det er fortiden min, og alt det dumme jeg har gjort forfølger meg på en måte der hjemme. Derfor undrer jeg også på om jeg skal ta sjansen?

Jeg har jo vokst så mye, både fysisk og psykisk. Blitt et helt nytt menneske. Jeg er blitt selvsikker, selvstendig og mer utadvendt enn før, kommer det til å endre seg når jeg kommer hjem? Jeg tror ikke jeg vil hjem for alltid mer.

Jeg har vokst så utrolig disse årene, og har faktisk ingen grunn til å flytte hjem igjen. Jeg kommer alltid til å være der i ferier osv. men det er ikke der jeg hører til, føler jeg. Det eneste jeg har hjemme er jo vennene mine, familien min og slekta mi. Og jeg mener ikke det er nok for å få meg tilbake dit.

Jeg har jo gått videre, og vet at mamma og pappa alltid kommer til å støtte de valgene jeg tar fremover. Selv om det blir hardt for dem eller ikke. Det er mitt liv og jeg er nødt til å gjøre det som er best for meg. Og det viktigste for meg akkurat nå, er å ha et stabilt forhold til meg selv om omstendighetene, derfor vil jeg ikke hjem igjen. 

Men samtidig savner jeg jo alle sånn. Selv om de alltid vil være en del av meg, vet jeg ikke om jeg klarer å forsvinne på den måten. Skal jo selvsagt være en del av dem også, men ikke som jeg var en gang.

Har heldigvis noen måneder til å finne det ut på. Får bare håpe jeg velger det rette. Ellers er jeg den eneste personen som får noe vondt ut av det. 

Jeg vil helst være så lykkelig og heldig som jeg er nå, resten av livet. Men jeg vil jo heller ikke skuffe de som virkelig betyr noe for meg. Flytter jeg tilbake neste år, vil vennene mine her bli skuffet og noen kjempe lei seg, jeg også for den del. Men samtidig vil de hjemme bli kjempe glade.

Men dette er noe bare JEG kan finne ut av! Jeg kan klare det.