my fucking nightmare

Jeg drømmer stadig om ulykken som rammet meg. Dag og natt. Jeg har merker og arr som minner meg på dette hver jævla dag og det er et mareritt. Jeg har ikke ord for hvor glad jeg er for at jeg fremdeles er her, i denne verden. 

Jeg har fremdeles dårlige dager, og det lar jeg dessverre gå utover mine kjæreste. Jeg prøver hver eneste dag og ikke, men det dukker stadig opp. Jeg er blitt litt mer arrogant og følsom tror jeg. Jeg tenker masse på konsekvenser og diverse så jeg skal slippe den smerten jeg opplevde igjen. Dette er både negativt og positivt. Jeg tåler ikke mye før jeg gråter og kan fort bli litt for «viktig». 

Jeg håper de fleste kjenner meg og er klar over hvorfor jeg er litt vanskelig i noen situasjoner. Slik er det. Jeg vil verken meg selv vondt eller noen andre. Ingen jeg bruker min tid på, fortjener smerte. Jeg er utrolig glad i alle mine nærmeste, selv om det kanskje ikke alltid vises. Jeg er blitt et bedre menneske, jeg har fått et annet perspektiv på ting.

Jeg håper at jeg en dag slipper og våkne midt på natten andpusten og kaldsvett. At jeg en dag mister alle arrene og slitasjen på kroppen min. At jeg til syvende og sist glemmer dette. At jeg slipper å måtte svare på dumme spørsmål og høre teite ting om min egen ulykke (hva faen?). Jeg fikk tildelt en enveis reise til helvete, men jeg jobbet meg fort opp der i fra. Og ikke faen om jeg vil tilbake!

Hver og en dag var som en berg og dalbane. Oppturer og nedturer.
En berg og dalbane jeg aldri vil sitte på igjen!