det med å ha hjemlengsel og ta kollektivtransport

Nå kjenner jeg på kroppen at jeg begynner å få hjemlengsel. Uff, det er så ekkelt. Går nesten på gråten hele tiden, og hører bare på triste sanger. Der har du meg, akkurat nå. Jeg savner mammaen, pappaen og brødrene mine, så alt for mye. Er 1 måned siden sist jeg så dem, og er sikkert en måned til jeg får se de. Det er ikke gøy.

Det er herlig å bo alene, styre sitt eget show og så videre, men man får faktisk hjemlengsel. I alle fall når det er så lenge i mellom at jeg ser dem.

Savner å ha en mor jeg kan fortelle alt til, dele hemmeligheter med. Ligge på fange til å se tv etter en god kveldsmat. En far jeg kan spøke og leke med, kjøre bil og tøyse enda mer. De to verdens søteste brødrene mine jeg kan kose meg og leke med. Spille fotball med den største og få han til å le. Leke på gulvet med minstemann, kile han så han begynner å le. Lære han nye ord.

Det er altså ikke bare en dans på roser å bo alene, så langt unna hjemme. Meste parten av tiden er selvsagt gøy og alt det der, men det er fremdeles stunder jeg helst vil hjem til mor. Som selvsagt er hver gang jeg faktisk ikke kan dra hjem.

Jeg håper at alle som kan nyter hvert minutt med foreldrene sine, for de er verdt det. Jeg krangler og kjefter med mine foreldre jeg også, men det betyr i hvert fall ikke at jeg ikke savner de. For det gjør jeg, så absolutt. De er trossalt dem som gjorde meg til den jeg er i dag.

Jeg håper jeg får møte de om ikke så lenge. Litt tungvint å dra hjem også, siden jeg ikke har førerkortet og må ta buss/tog og diverse hjem. For det er bare stresset! Hater kollektivtransport, det er drygt, dryge mennesker, bråkete, bruker lang tid og det er trangt. Lukter gjør det også..

I så fall, ikke ta kollektivtransport. Det er teit, selv om det er bedre for miljøet. Man må føle seg komfortabel også, og ikke bare tenke på miljøet. Hihi, nå får jeg sikkert kritikk også.