Jeg er så utrolig glad for at jeg har dem jeg har. Med det mener jeg at jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk tildelt de foreldrene, søsknene, familien og vennene jeg fikk. Det er så deilig å vite at du kan krype inn i armkroken til din bestevenn, eller gråte litt på fanget til din mor.
Jeg har hatt berg- og dalbane dager i det siste, vært opp og ned. Jeg har fått et tilbake blikk på mine store tap av besta og tante. Alle må dø en gang, men slik det skjedde på irriterer meg enda. Det sårer meg, så utrolig. Det savnet jeg føler er helt forferdelig. Det er så mye som mangler. Så mye som jeg skulle fortalt.
Besta var der bestandig. Jeg var gullungen, jeg ble satt så stor pris på. Så døde hun så brått, selv om vi var forberedt. Hun fikk det jeg kaller en invitasjon til helvete, kreft.
Tanten min var en utrolig person, som hadde slitt hele livet. Med en så stor hemmelighet som ingen viste, bare enkelte. Om vi hadde vist det, hadde vi kunne vært der mer. Gitt henne den støtten hun skulle fått, hjelp. Hun var et nydelig menneske, og det er selvfølgelig de som går først ut. Hun ble lei, nedbrutt. Veldig psykisk syk og nevrotisk etter noen traumatiske opplevelser, det hele endte med selvmord.
Det er så forferdelig. Selv om det ene var uunngåelig og det andre ufattelig ble det slik. To personer som betyr så mye for meg utgjør veldig mye i hverdagen. Selv om det er lenge siden, så har det satt spor i meg.
Det er kjempe ekkelt. Spesielt de dagene jeg føler meg som dritt. Der jeg faktisk begynner å tenke på alt dette igjen. Alt jeg skulle fortalt til besta, alt hun skulle vært med meg igjennom.
Men slik er faktisk livet, vi må bare komme oss igjennom det.
Jeg savner dere, utrolig høyt. Kommer aldri til å glemme dere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar