about the scars

Dette er min historie og ikke andres, det er bare en som kan fortelle hvordan det var og beskrive det så godt som mulig, nemlig meg. 

Jeg var beruset og var ute og kjørte med noen kompiser. Det var en ganske gammel BMW cab. Det begynte å bli kjølig og hadde mørknet en del. Jeg satt ubehagelig og antageligvis oppå noe, derfor reiste jeg meg opp for å få fjernet helvetes skapet. Vi kjørte i normal fart, mellom 60-80km/t, da skjønner dere også sikkert at det blir et ufattelig trykk der det verken er vegger eller tak. Jeg holdte meg ikke fast godt nok, og skled derfor bak på bagasjerommet, om jeg kan kalle det det. Kompisen som satt ved siden av meg fikk tak i den ene foten min, og prøvde å holde meg fast. Jeg ble redd. Han glapp meg, og jeg fløy ned på asfalten i hundre og helvete. 

Det var da jeg trodde jeg var død. Alt stoppet, og jeg ble borte. Jeg ble så redd, jeg ville ikke miste alle de som betyr noe. Jeg er ikke blitt sytten år enda, og har et langt liv igjen.

Det neste jeg husker, er at jeg våkner med en usmakelig og ufattelig smerte i rygg, ben, lår, rumpe og fingre. Det svidde og gnagde. Det var en ambulanse og masse folk rundt meg. De skrek og holdt seg for ansiktet. Det var en masse blod og skinnbiter som hang fra tommelen og resten av fingrene. De klipte i stykker klærne mine så det skulle slutte å svi så intenst. 

Jeg fikk hodepine. Jeg skrek og skrek, ropte på mamma. Hun var ikke der, kunne ikke komme. Jeg var nemlig 5 timer unna hjemmet mitt. All by my self. Jeg ble kjørt til St. Olavs hospital i Trondheim og rett inn på traume mottaket. Der var det 10 leger som ventet på meg. Der ble alt mørkt igjen. Våknet med at en venninne som hadde blitt med meg, ringte mamma. Hun ble svært bekymret og fikk sjokk. Jeg ble kjørt rett til operasjonsstuen og fikk kroppen full av morfin og narkose så de skulle så skrubbet og renset sårene skikkelig, for å slippe infeksjoner. 

Jeg våkner på overvåkningen. Det var stille, helt stille. De sa jeg var heldig, svært heldig. Jeg kunne mistet livet. De fleste som opplever slikt dør, fortalte hun. Det gjorde meg enda mer redd. En smerte så intens at jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Klarte nesten ikke røre meg og ville bare til mamma og pappa. Jeg var så redd. 

Jeg ble liggende en uke på sykehus til sammen, med overflyttingen til Namsos Sykehus. Heldigvis grodde sårene jevnt og fint. Jeg ble bedre, men har fremdeles arr og merker som kommer til å være synlig en god stund. Jeg takker sykepleierne og resten av folka på St. Olavs som hjalp meg igjennom dette og renset sårene såpass at det ikke ble noen komplikasjoner og infeksjoner. 

Alt dette har gjort meg sterkere på et vis. Nå vet jeg hvordan det er å virke død. For så redd og skremt som jeg og alle rundt meg ble den gangen, vil jeg aldri bli igjen. Jeg er så takknemlig for det livet jeg har og vil aldri miste det. Jeg la også utrolig godt merke til hvem som bryr seg om meg og ikke. Det er en utrolig ekkel følelse samtidig som den er utrolig god. Hva om jeg hadde dødd? Det vil jeg ikke tenke på engang. Jeg utsatte ikke bare meg selv for en utrolig smerte, men også de i rundt meg, og de som fikk med seg dette. 

Etter en slik uheldig/heldig ulykke, blir det selvfølgelig også noen rykter. De får bare være, jeg vet sannheten selv og er utrolig glad for at de som var der for meg, var der. De andre får bare være der i uvitende og si hva de vil. Jeg kunne mistet livet og alt som betyr noe for meg. Heldigvis er jeg her i beste hold den dagen i dag og tilbringer all den tiden jeg kan med mine aller beste og det er det som betyr noe!