I'm into you

Det var en kald vinter kveld. Vi var på bursdags fest å hadde aldri møttes før. Du fikk øye på meg, å løp etter meg hele kvelden som jeg var ditt livs kjærlighet, bare ved første blikk. Jeg ville ikke, spilte overlegen, kostbar. Klokken passerte 3, og det var på tide å dra hjem. Du fikk øye på at jeg var på tur ut døra, å løp bort til meg. Så meg dypt i øynene å spurte så fint om du kunne få ett kyss. Det var greit. Jeg ble så sjarmert, hadde aldri følt meg så spesiell før.
Dagen etterpå ringte du meg, hørte om jeg ville bli med ut en tur. Det var greit. Plutselig gikk du tom for bensin, å du ble så flau. Jeg er sikker på at du ville laangt unna meg akkurat da. Du ble rød, flau og gikk ut av bilen for å ringe en kompiss som skulle komme med litt. Jeg lo, det var søtt å se at han ble så flau. Han snakket til meg hele kvelden, så meg i øynene og smilte. Det var så gøy!
Tiden gikk og vi ble mer og mer kjent. Han hentet meg på skolen, lagde middag og alt var helt perfekt. Snakket flere timer i telefonen de dagene jeg ikke hadde tid til han, der jeg prioriterte familie eller venner. Han sa han var forelsket i meg, jeg var nervøs og usikker. Hadde hørt så mye om han. I tillegg hadde jeg en vennine som presterte å gå bak ryggen på meg. Trodde jeg aldri kom til å finne det ut. Jeg klarer ikke å se henne i øynene den dag i dag, dette er ca 1 og et halvt år siden. Men han viste meg at jeg kunne stole på han, han fortalte meg alt. Og det kom til slutt frem at de ikke hadde gjort noen ting, men hun hadde prøvd intenst. Var det bestevennina mi(?)..

Tiden gikk og vi var fremdeles forelsket som aldri før.

En dag..
Jeg gikk til min kjære tante etter skolen den dagen, han hadde ikke tatt telefonen. Da jeg kom dit og hadde vært en stund. Fikk jeg endelig tak i han, det var en lys latter i bakgrunnen. En jente. Jeg spurte hvem det var, å fikk klump i halsen. Han la på. Han ville ikke si det. Omsider fant jeg ut hvem det var og hvorfor. Jeg ble knust, skrek i flere timer. Jeg ble sint og skuffet. Følte meg dolket i ryggen, samtidig som jeg ikke viste hva jeg hadde gjort feil? Hva var det hun hadde som ikke jeg hadde?
Jeg kjeftet og skrek til han. Han forsto til slutt hva han hadde stelt i stand. Han ba meg om unnskyldning, hva er det for noe? Jeg skrek mer, ba han dra til helvette. Han forsto hvordan jeg hadde det. Han skrek selv til slutt, forsto ikke hvorfor han gjorde det. Trodde det ikke gjorde noe, trodde ikke jeg var forelsket. Tiden gikk og jeg hadde omsider gjemt han litt bort i fra hodet mitt.
Der, der var han igjen. På butikken. Jeg ble skjelven, nektet å gå inn. Begynte å gråte, det kom en kjent følelse. Savn og kjærlighet. Åå, gud som jeg savnet den gutten! Fikk en melding litt etter, han spurte hvordan det gikk. Han hadde tenkt mye på meg og hvorfor det hadde blitt slik. Sa han savnet meg.
Vi begynte og møtes igjen, så dum som jeg var. Men det var verdt det. Vi snakket, lo og ble enige. Jeg kunne kalle han hva jeg ville. Han forsto det. Det var greit.

Det ble ferie, Vinterferie. Jeg skulle på hyttetur på et alpintanlegg sammen med familie og venner den uka. Jeg savnet han, men gledet meg til å ha god tid med mine nærmeste. Da jeg kom tilbake ringte jeg for å fortelle at jeg var hjemme igjen! Der, hørte jeg det igjen. Det var den ekle latteren, bare en annen kjent. Eksen. Min erkefiende! Jeg nevnte det ikke, latet som jeg ikke hørte det. Spurte om vi skulle se en film ellernoe, det var da jeg fikk svaret "sorry, er litt opptatt akkurat nå."
ups.. På'n igjen.
Siden den gang var det veldig stille en stund. Vi var ikke venner mer, vi kjente ikke hverandre. Jeg hatet han. Taklet rett og slett ikke synet av han! Han ødela meg, ei lita jente. Hvordan kunne han?
Jeg kom meg videre, møtte fler gutter og tenkte ikke mere på han. Bare savnet av hvor god han var, snillheten og tålmodigheten. Vil fremdeles si at jeg savner han. Mer enn jeg burde, for i de flestes mening, fortjener han intet annet enn hat. Jeg klarer det ikke.
Først nå for ca 3 månder siden kom han opp igjen. Kjekkere enn før, høy, solbrun, brune øyne og mørkt hår. Det hvite sjarmerende smilet. Det var akkurat som den første gangen vi så hverandre. Jeg smeltet. Men sto i mot, fortalte hvordan jeg hadde hatt det. At jeg fremdeles savner han, tanken på han med en annen jente er helt forferdelig. Han så meg i øynene igjen, fortalte at han hadde vært forelsket to ganger i hele sitt liv. Den første var eksen, men jeg var den andre. Det var store ord for meg. Etter alt som hadde skjedd og så knust jeg var. Men han ville alltid være den første for meg. Min store kjærlighet. Setter utrolig stor pris på han og den han er.
Jeg er glad i han!