For tiden er jeg ikke sikker på hvordan det føles å være forelsket. Jeg vet rett og slett ikke hvordan det føles, hvordan det er og hvordan jeg burde oppføre meg. Jeg er dum.
Noen ganger føles det riktig, andre ganger ikke. Men er det samvittigheten som snakker, eller er det følelsene og fornuften?
Uff, så sentimental jeg er for tiden. Bare tanker om følelser, kjærlighet, det tapte og det nye. Jaja, gnagsår eller ei, dagene går. Jeg er en stakkarslig sliten sjel, som venter på mat og kjærlighet. Og ja, jeg er lykkelig. Lykkelig som aldri før.
Men jeg føler fremdeles et lite savn, denne gangen vet jeg hva det er. Jeg håper det går over, fort.
Livet mitt har vært basert på en rekke dumme handlinger. Jeg har gjort så mye dumt her i livet, som jeg angrer så forferdelig mye på. Jeg ødela meg selv og alle i rundt meg, jeg dro de inn i en vond sirkel. Heldigvis er den tiden forbi nå, men enkelte kommer aldri til og glemme meg som den jeg var. Jeg har dolket folk i ryggen, løyet til mine aller nærmeste og satt meg i et dårlig lys uten og i det hele tatt å ha det på samvittigheten. Jeg var grusom, dum og uvitende.
Nå jobber jeg hver eneste dag med å sette meg selv i et bedre lys. Jeg prøver, virkelig. Jeg har en god del venner som støtter meg og hjelper meg, mens andre kommer og går. Det er greit, da slipper jeg å være alene. Men med meg i front, glemmes aldri disse tingene. Folk som ikke kjenner meg hater meg, for den jeg var. Alle viste alt. De tror selvfølgelig at jeg er den samme enda, siden de ikke kjenner meg. Og nekter å bli kjent med meg. Innerst inne i meg, er dette forferdelig vondt. Jeg vil være den jenta som alle de andre liker. Ikke et insekt i andres øyner.
Men gjort er gjort, og folk er trangsynt. Håper jeg får bygd opp alt jeg en gang hadde før det er for seint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar