Jeg er sliten. Jeg vil hjem. Jeg har vært fryktelig nedover de siste ukene, selv om det ikke har vistes så godt, så er jeg helt på jordet. Jeg vet ikke hva og hvorfor, men det bare er sånn.
Jeg har aldri gledd meg så mye til å se mamma og pappa igjen som jeg gjør nå. Jeg gleder meg til å komme hjem å ligge på sofaen sammen med dem. Fortelle dem hva jeg gjør og hvordan det går med meg. Jeg er ingen sytekopp, men nå sliter jeg faktisk..
Jeg kan le og har det moro, selv om jeg er lei og trett inni meg. Jeg har det ofte gøy sammen med vennene mine og jeg er ikke konstant trist, selv om jeg er deprimert.
Jeg har vondt i kroppen min, men vil ikke syte. Jeg vil gråte hele tiden, selv om jeg ikke gjør det. Og jeg er utrolig takknemlig for at ingen spør meg hva det er, selv om de ser at jeg ikke er helt meg selv. Jeg vil ikke syte. Jeg er dritt lei jenter som tror de er bedre enn alle andre, og snakker dritt i trynet til andre. Jeg er dritt lei folk som dømmer ut i fra hvordan de ser ut, eller hvilke klær de bruker.
Fyfaen jeg er dritt lei, ALT.
Når jeg våkner om morgenen vil jeg ikke stå opp, jeg vil sove. Jeg vil drømme om enhjørninger og et fredfullt liv, uten alle disse problemene og all den andre dritten. Jeg vil gå i pyjamas hele dagen, og bare late meg.
Jeg er kjørt på trynet.
Jeg savner bestevennen min. Og den tiden det ikke var problemer. Å nei, jeg sier ikke at jeg blir mobbet på noen måte. Jeg vil rett og slett bare hjem og ha det bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar